Spill-o-rama!

Oisann! Lenge siden siste oppdatering, ja. Jeg er ikke død, derimot. Det har bare vært sykt travelt. I oktober var det dags for SPIEL, verdens største brettspillmesse med over tusen nye spill som lanseres og i år over 170.000 deltakere. Jeg har vært der med kamera og prøvd å få med meg veldig, veldig, mye. Mer om den opplevelsen kan du se på følgende video:


Denne helgen var det igjen travle ting å gjøre (Når skal jeg få tid til å lage videoer?). Jeg har en lang liste med spill som må anmeldeles og andre spill som jeg ønsker å anmelde. Det kommer senere. Nå skal jeg fortelle litt om helgens begivenheter, nemlig Spill-o-rama.

Spill-o-Rama er en brettspillhelg for mange gamere og er en såkalt venners venner-fest. For å komme hit må du bli invitert, så da må du kjenne noen som allerede er der. Dette skaper trygghet for alle, siden noen har gått god for deg. Det betyr også at du vil kunne spille nøyaktig det du vil, fordi dette er ordentlige gamere som vet hva de går til.

Helgen for meg ble følgende: spill, spill, spill, spill, spill, spis, spill, spill, spill, sov litt, og så på'n igjen. Og vet du hva? Det er fantastisk!

Jeg fusker litt og begynner med et spill jeg spilt før helgen. Bilder du så innledningsvis er Airlines. Som du ser kommer spillet med skikkelige modeller av fly. Flyene kan så ekspanderes med større kabin og luksuskabin. Det er fullstendig unødvendig at komponentene er sånn, men det hjelper betraktelig på «har lyst å spille»-faktoren. Blikkfang er viktig. Spillet var helt greit og spiller det gjerne igjen.

Du gjettet sikkert allerede navnet på dette spillet. Det er Carcassonne: Star Wars. Det er klassisk Carcassonne, minus bondegårder og pluss kamp. Her skal du slåss med hverandre underveis med terningkast, ut fra forskjellige kriterier. Jeg er ganske lei av Carcassonne, men spiller gjerne litt Star Wars for å spice opp opplevelsen.

Dverger og alver elsker hverandre. Not! I dette samarbeidsspillet - The Dwarves - blir landet invadert av orker, troll og ekle alver. Vi hadde ganske god kontroll underveis og måtte prioritere riktig. Noen terningkast ble ekstra spennende og spillet ga mersmak. Det jeg ikke var så glad i var de skiftende objektivene underveis. Det var fire synlige til enhver tid, men ofte ble mange av dem skiftet samtidig. Litt knotete.

Et av årets store nyheter er spillet Captain Sonar. Dette er et spill for to lag, med fire spillere per lag. Etter å ha prøvd det en gang, er det kanskje like greit å ha tre spillere på hvert lag enn fire, men noen mindre ser ikke så kjekt ut. Spillet går ikke på tur, det er bare førstemann til å klare det. Hver spiller får en rolle: kaptein, styrmann, sonar og ingeniør. Hver rolle har en unik, men viktig oppgave. Den mest interessante er kanskje sonar, som må høre etter hva motlaget gjør for noe. Kapteinen må nemlig annonsere høyt hvilken retning man går slik at det andre laget kan høre. Det handler om å finne hverandre på et kart, litt som Battleship, men lagene flytter på seg. Veldig moro.

Spillet over har erstattet Blood Rage for meg og heter Cry Havoc. Dette spillet handler om å ta kontroll på verdifulle områder, og slåssingen er systematisert, enkel og ofte forutsigbar. Hver fraksjon har vidt forskjellige egenskaper og spillestil og det er vanskelig å vite hvem som kommer til å vinne. Dette fungerer også godt med to spillere, noe Blood Rage absolutt ikke gjorde.



De to bildene over er fra spillet Scythe. Dette er og blir et kjempeflott spill i mine øyne. Ikke bare ser det fantastisk ut, men spillet i seg selv er solid og innbydende og alt du gjør virker å ha en betydning og sammenheng.

Man får ikke nok av Pandemic? Vel, kanskje. Nå har nettopp Pandemic: Reign of Cthulhu kommet ut og plutselig nå Iberia. De tilbyr nye mekanismer i spillet som er interessante, men i bunnen er det den gode kjernen fra Pandemic vi kjenner til. I Ibera må vi bygge jernbaner for å flytte fort og ingen av sykdommene kan kureres, bare håndteres. Vi finner når vi har forsket nok på alle fire sykdommer, noe som er ganske utfordrende i denne utgaven. Jeg liker det.

Det du ser her er en del av spillet A Feast for Odin. Dette er mitt spillebrett i nest siste runde. Målet er å fylle alle «-1»-feltene for å unngå minuspoeng samtidig som man skaffer poeng på andre måter. Interessant mekanisme som minner veldig om Caverna og Agricola, denne gangen med litt Patchwork/Tetris-element hvor du må få figurerer til å matche brettet ditt. Artig spill, men akkurat nå er følelsen at det er litt for ensformig, at et spill ikke føles ulikt neste gang du spillet.

Oooh, Lovecraft-inspirert samarbeidsspill? Yes! Dette er London Dread, hvor fryktelige ting begynner å skje og vi etterforsker saken og prøver å bekjempe hva enn som møter oss i enden. Spillet er delt i to faser: planlegging og utførelse. I planleggingsfasen har vi tolv minutt på å finne nøkkelpersoner og koordinere hvordan vi skal bevege oss. Alle kortene på brettet er skjulte, men vi kan snu så mange vi vil av dem. Problemet er at selv om kortene er negative om de ikke blir snudd, er de enda verre om vi snur dem og ikke løser dem. Jeg likte spillet veldig godt, helt til slutten kom. Slutten var fullstendig anti-klimatisk og ga en ekkel bismak, til et ellers veldig kult spill.



Nok av spillere, dette er litt utpå dagen. 

Dette spillet har jeg en anmeldelse av allerede, men nå har jeg endelig fått det ferdige produktet. Spillet er kjekt og tross motgang så er det mulig å innhente seg til slutt og vinne.

Jeg har tilgode å anmelde terningutgaven av Pandemic: The Cure, og her er det til og med inklusive ekspansjonen som kom i høst. Vi spiller her med begge de to nye modulene og det var helt krise. Spill med én om gangen, tenker jeg. Begge modulene var interessante, men det som kanskje er mer spennende er de nye karakterene.

Når spill handler om kappløp til nordpolen, er det nesten garantert et spill hvor du tester hellet ditt. Hvor langt tør du presse deg selv og ta sjansen for å komme litt lengre enn de andre? Snowblind er et spill hvor du velger en handling, men med den handlingen kommer en terning. For hver terning du kaster, er det sjanse for at mannskapet blir eksponert for det kalde og utilgivelige været og kan stryke med. Jeg likte det.



Så ble det et lite stort høydepunkt. I samarbeidsspillet Legendary Encounters: Firefly, skal vi, som medlemmer av Serenity, spille oss gjennom tre utvalgte episoder fra TV-serien Firefly. Det ble meget spennende. Vi klarte første episode lett som en plett, men i episode to, når vi skulle møte en slem forhandler, maktet vi det bare såvidt. I tredje episode ble vi forfulgt av Jubal Early, og vi slet noe hinsides med å bekjempe ham. For å ta ham måtte en spiller finne romdrakten, en annen spiller lure ham og så måtte han med romdrakten endelig få sjans til å slå til. Planen kunne akkurat gå, og med fire utslåtte spillere, var det opp til meg med drakten å gjøre det siste støtet. Det var utrolig spennende og episodene føltes veldig tematiske i spillet.



Det siste jeg har bilde av er Dokmus. Dette minner om Kingdom Builder, men her har du «full kontroll». Det er med andre ord ingen ting tilfeldig som skjer, men andre spillere kan absolutt ødelegge. Et kjekt og taktisk spill jeg liker bedre enn Kingdom Builder.

Honorable mentions!

Dette var altså bildene, men jeg har spilt å, så mye mer.

Not Alone - Mennesker krasjer ned på en planet og overleve, mens en av spillerne er et monster som prøver å assimilere dem til planeten.

PitchCar - Hva er vel en event uten litt knipsing av biler på en bilbane? Jeg kom til finalen, men dret meg ut (som mange andre) når det gjaldt mest.

Micro Robots - Ricochet Robots mini. Jeg fikk det ikke til i det hele tatt, mens min motpart klarte alt. Kjekt spill uansett.

Bublee Pop - Inspirert av spill som Candy Crush, dette enkle tomanns-spillet var kjekt å spille, hvor man matcher 3 og 3 farger på rad og rekke, som da trigger spesielle egenskaper.

The Game: Extreme - Vi pleier å vinne i vanlig The Game, men extreme-utgaven gjør ting mye, mye vanskeligere. En skikkelig utfordring.

Kingdomino - Jeg kommer straks med en anmeldelse av dette søte lille spillet hvor du bygger et kongerike med brikker inspirert av domino.

Rent a Hero - Et Love Letter-aktig spill hvor du må samle seks av syv helter samtidig som du må bløffe ut andre spillere.

Two Rooms and a Boom - Ikke bilde, men med 22 deltakere, to rom, en president og en selvmordsbomber var det kjekt å prøve å finne ut hvem som var hvem og sørge for at bomberen og presidenten var/ikke var sammen, avhengig av hvilket lag du var på.

Black Orchestra - Hitlers plan er ikke god, mener mange høytstående medlemmer i hans lommebok. Vi planlegger å drepe ham eller fjerne han fra makten, mens krigen herjer og Gestapo stadig er i hælene. Veldig stress spill, men overraskende historisk korrekt.

Mask of Anubis - Virtual Reality og Keep Talking and Nobody Explodes møter brettspill. For en litt yngre garde, men det var kjekt og utfordrende.

Macroscope - Bit for bit og bilde for bilde, prøv å gjett frem til hva som er under. Artig liten filler.

Fury of Dracula - Alle mot én. Dette virket håpløst for menneskene, men siden vi hele tiden fant ut hvor Dracula gjemte seg, klarte vi å jobbe frem til en plan for å drepe ham. Og det klarte vi den første uken. Gøy spill, men det ble en læreprosess for alle. Blir nok kjekkere neste gang.

Sweet Nose - Alle elsker søtsaker, men her handler det om å ikke ta for mye, for da kommer en gud og dreper deg. Veldig søtt spill som er utrolig overprodusert.

Jeg hadde det veldig kjekt i år også. Tusen takk til Spillskrinet som arrangerer dette, det har vært veldig kjekt.

Hele verden er i dine hender - og den holder på å dø

En bakterie sprer seg som ild i tørt gress fra menneske til menneske. Dødelighet garantert etter kort tid. Det er opp til deg å finne en kur før det blir for sent. Tiden er knapp, budsjettet er stramt og bakteriet muterer seg på veien!

I «Infection: Humanity's Last Gasp» skal du ta opp kampen mot denne dødelige sykdommen og du gjør det helt alene. Dette spillet er nemlig for én spiller. John Gibson er forfatter av spillet og det blir publisert via Victory Point Games.

Du har ansvaret for en lab hvor det forskes på bakteriet. Det er din oppgave som ekspert å finne kuren, men du kan hyre ekstra hjelp som spesialister, praktikanter og kjøpe nytt utstyr som kan bistå til arbeidet. Foran deg har du et brett som viser bakteriets molekyl-oppbygging. For å vinne spillet må du renske hele dette brettet for molekyler og først da har du oppdaget vaksinen og reddet verden.

Spillets brett er litt spesielt. Det er ikke et tradisjonelt brettbart brett (det følger dog med, men bare tykt ark som brettes), men et puslespill av tykkere papp-brikker som er laserkutted. Alle brikkene er kuttet med laser og dermed får man veldig flotte kanter på alt sammen. En liten morosak er at det følger med en liten serviett i spillet med tekst: «Vi har tørket så godt vi kan, men vet at laserkuttingen levner mer støv enn vi klarer å ta i prosessen. Bruk denne servietten til å tørke bort rester.»

Brettet er tosidig og representerer hver sin vanskelighetsgrad. Til venstre har du introduksjonssiden og til høyre er «Viral»-siden. Forskjellen er ikke stor, men du merker stor effekt av den.

Et snedig puslespill

Hvert molekyl har selvsagt hver sin oppbygging, og for å ta knekken på dem må du lage et protein som motvirker effekten. Rutenettet over viser oppbyggingen for denne bakterien, hvilket vil være helt forskjellig fra gang til gang. For å ta en «D»-molekyl, trenger jeg altså et grønt, et gult og et rødt protein. Ikke nok med det, må det også være minst tre ledige plasser rundt molekylet. Dessverre for meg kommer ikke løsningen av seg selv.

Starten av en runde kan begynne med en hendelse, en hendelse som ekspanderer eller muterer bakterien slik jeg kjenner den. Plutselig er «D» skiftet ut med en «I» og nye molekyler har funnet plass rundt kjernen. Arbeidet jeg har gjort så langt kan bli ubrukelig og faktisk kan det ha en motvirkende effekt. Proteinene jeg har brukt på «D» så langt er tatt i bruk og jeg får ikke frigjort dem før hele molekylet er bekjempet.

Til høyre ser du de fem forskjellige proteinene. Det finnes bare én av den gule. Hvis gul er opptatt og jeg trenger den et annet sted, kan jeg henge fast, eller så må jeg sløse med ressursene mine. Jeg liker hvor vanskelige valgene kan bli til tider, såpass at jeg nesten må trille en terning om jeg ikke blir enig med meg selv.

Stramt budsjett

Pengene fosser ikke inn. Jeg er verdens siste håp, men dette er selvsagt ikke noe verden vet, men det er det som er premisset for spillet. Jeg er bare et av flere laboratorier rundt i verden som prøver å finne kuren. For å få penger inn, må jeg bevise for verden at jeg er kapabel til å finne en kur. Når jeg har funnet proteinet til å bekjempe et molekyl, vil jeg få penger ? men kun der og da. Om jeg ikke bekjemper noe molekyl der og da, får jeg heller ikke inntekt. Derfor kan det være ekstra hardt å fullføre et protein uten å ødelegge molekyler med det samme, men det kan fort bli aktuelt.

Å hyre ekstrahjelp eller kjøpe labutstyr er viktig, men det krever selvsagt penger. I tillegg er det ikke sikkert at utstyret gir den effekten jeg ønsker, noe som kan simulere et feilaktig eksperiment eller tankegang. Utstyret kan hjelpe meg med å bryte opp et protein jeg har påbegynt, skaffe flere protein, erstatte dem eller andre småting som gjør underverker for forskningen.

Når jeg bruker utstyr må jeg trille en terning for å se hvor godt det går. Som du ser på «Absorbption SPM MK III» må jeg trille 4-6 på terningen for at det skal fungere. Jeg har nok en feilaktig terning, fordi den triller bare 1-ere og 2-ere. Jeg har trillet 1 og 2 så ofte at jeg av og til ikke gidder å ta testen engang, fordi jeg vet det feiler. Det føles helt nyttesløst, men av og til så går det faktisk bra. Og denne frustrasjonen er nok intensjonell. Ikke at terningen er elendig, men rett og slett at ting kan gå galt.

Som om ikke det er nok, kan det oppstå hendelser hvor for eksempel Dr. Robert Foster ikke kan fordra Dr. Sylvia Goldstein, og ingen av dem gidder å jobbe noe denne runden. Det er litt morsomt å tenke på at når hele verden står på spill, kommer personlige ting i veien for verdens ende. Det er så banalt, men likevel så realistisk, når man tenker på det.

Utfordrende spill

«Infection: Humanity's Last Gasp» er et utfordrende spill. Ikke bare spillet, men også reglene. Det er utrolig mye tekst i reglene i forhold til hvor enkelt spillet egentlig er. Det tok meg en god stund å finne flyten i spillet. I begynnelsen tok jeg runden steg for steg, men det var veldig lett å hoppe over noe, glemme noe eller overse noe. Så snart jeg fikk flyten i gang, ble spillet en fornøyelse å spille.

Etter å ha seiret over introduksjonsscenariet gikk jeg fort over til «Viral»-siden. Da mister man fort jevn inntekt og må møte molekyler som er langt vanskeligere enn de som finnes på den enklere siden. Underveis kommer det nye molekyler som gjør jobben vanskeligere, men det finnes også en lysside ved det hele. Noen molekyler er ikke molekyl i det hele tatt, men nok en hendelse. Tar du den blå eller røde pillen, Neo?

Når de blåe brikkene dukker opp kan jeg pustet lettet ut. Dette er effekter som fungerer i min favør, og stort sett kan jeg velge når jeg vil bruke dem. Trekker jeg en rød brikke, derimot, er saken noen helt annen og jeg mister noe dyrebart med én gang.

Tematisk fortreffelig

Terningkast 5

Jeg liker godt spillet «Pandemic» og resten av dens familie. Det er flotte samarbeidsspill som også kan spilles alene. Når man har Pandemic, trenger man da et til spill i samme sjanger? Det føler jeg at «Infection» har gitt et godt svar på. Så absolutt!

Forskjellene med dette spillet og Pandemic er store. Det er ikke noe kart du skal reise rundt på, det er ingen samling av kort eller bytting av kunnskap. Alt foregår i en lab og du må løse puslespillet som står foran deg. Du har ingen til å hjelpe deg, kun dine egne valg og håpet på at tilfeldighetene kan gå i ditt favør til tider.

I tillegg er dette et mye mindre spill, både i esken og størrelse på brettet og på spilletiden. Det er mindre tid å sette opp og spilletiden er betraktelig mindre.

«Infection: Humanity's Last Gasp» er et solid spill med en spennende utfordring. Det er veldig mye kjekkere en Kabal, om man tenker slikt, og for meg er det mye bedre å ha fysiske komponenter å flytte rundt på enn om jeg skulle spilt tilsvarende spill på en tablet. Spillet finnes forøvrig til iOS, men jeg har ikke prøvd det.

#gamer #gaming #brettspill #spill #solitaire #kabal

Komme i gang med maling av miniatyrer

For noen dager siden la jeg ut en video med hvordan du ? som amatør og uvitende nybegynner ? har lyst å få malt figurene dine, men ikke tør ta det første steget. Vel, du kan enten se videoen eller lese videre her, dersom video ikke passer her og nå :)

Her er videoen, men rett nedenfor finner du innholdet i videoen i form av bilder og tekst.

 
Spillet jeg har valgt en figur fra er Mansions of Madness: Second Edition som avlaster rollen som Keeper og flytter den over til en telefon eller tablet. Tiden det tar å sette opp spillet gikk fra 30 minutt til 3 minutt. Det kaller jeg fremskritt!
Før og etter-bildet. Kjapt og gæli.



Forberedelser

Som du ser på bildet over ligger malingen på som vann og det ser ikke bra ut. Jeg har påført malingen direkte på figuren og der har du første ting som må gjøres: priming! For at malingen skal ta feste, trenger du å forberede figuren. Da bruker jeg gjerne litt spray som du får kjøpt på en hobbybutikk. Fargen er ikke viktig for nå, men jeg har brukt svart i denne demoen. Svart er mest tilgivelig, siden det ikke viser godt områder du har glemt eller bommet på i etterkant.

Hvis du sprayer rett på en stående figur vil det gå galt. Lufttrykket vil dytte og velte ting rundt og det blir grisete. Jeg bruker en slags «tyggis» som jeg skaffet på bokhandelen, hvor jeg klistrer figuren fast på underlaget jeg vil spraye på. Ikke nok med at figuren står stille, men jeg kan flytte på underlaget slik at jeg kan få sprayet undersiden av figurene også.




 

Det ser ut som en katt som koser seg noe voldsomt.

Da går vi over til malingen. Jeg har stort sett bare erfaring med Citadel sin maling, men jeg liker den godt. Disse beholderne kommer med lokk som holder seg oppe, samtidig som du har enkel tilgang til maling som ligger i en spade på lokket. Veldig hendig. Men, hva trenger du?

Malingstyper

Det finnes forskjellige typer maling som brukes til forskjellige ting. Du trenger ikke alle, men jeg skal gi deg en kjapp oversikt over de forskjellige typene som Citadel har til disposisjon:

Aller først, vil jeg nevne om å tynne ut maling. For å tynne den ut, tar du en dæsj maling fra malingsbeholderen og overfører på et blandefat, gjerne noe billig plastikk. Etterpå tar du helt vanlig vann og påfører dæsjen og tynner ut. Hvor mye vann du trenger finner du fort ut av, og varierer fra maling til maling.

  • Base - Veldig tykk maling som ofte kan brukes som grunnlag på figuren. Du kan med fordel tynne ut malingen med vann, da basen er tykk og fort kan skjule detaljene i de flotte plastikkfigurene.
  • Layer - Litt tynnere maling som du gjerne bruker til å påføre lag med detaljer. Det ligger litt i navnet hva den brukes til. 
  • Shade - Dette pleier å være det siste jeg gjør på figuren. Etter jeg har malt alle de forskjellige fargene jeg vil ha på figuren med Base og Layer, kan jeg påføre Shade. Shade er meget tynn maling som du påfører i litt større mengder enn Layer. Væsken vil legge seg i krinker og kroker og fremheve konturene i figuren. Meget nyttig.
  • Texture / Dry - Dette er en spesiell type maling du ikke trenger å tenke på med det første, men jeg liker å ha metallisk Dry i nærheten. Dette brukes ofte for å lage vær-effekt, altså slitasje på figuren.

Før du kjøper maling, kan det være greit å finne ut hvilke farger du skal ha. I Mansions of Madness følger det med illustrasjoner av figurene, men som du ser på denne Star Spawn, er det særs lite variasjon. Dette passer veldig godt for et nybegynnerkurs som dette :D

Jeg fant en maling som passet. I og med at det er en stor figur med store flater, bruker jeg en stor pensel.

Pensler

Pensler får du enkelt tak i, men det finnes så mange av dem også. Hvilke skal du bruke? For det første vil jeg si med en gang: ikke vær gjerrig når det gjelder pensler! Kostene på tuppen går gjennom mye behandling, fra maling, til påføring til rensing. Hvis du bruker billige pensler vil du fort merke at kostene fliser seg til, faller av og blir uhåndterlige. Bruk litt penger på dette. Igjen er Citadel sine pensler ganske gode. Panduro selger for eksempel 6 pensler for 50 kr. UNNGÅ DEM!

  • Nåltynne pensler - Når du skal nå de små plassene på figuren. Dette er typisk under halsen, øynene eller hva som helst av småpirk hvor det er kjekt å ha kontroll på hvor du legger malingen.
  • Tynne pensler - Brukes gjerne for å legge Layer-maling på figurene. Du har fin kontroll og det blir lite søling.
  • Flate pensler - Som du ser på bildet under er det fint med flate pensler når du skal påføre store områder om gangen. Da får du jevn fordeling av maling og du slipper å bruke lang tid.
  • Flate pensler som er slitte - Ikke kast dem! Disse er fine til å bruke i etterkant for Dry og Texture.

Når Layer-malingen har tørket helt (15-30 minutt, avhengig av situasjon), kan du påføre Shade. I bildet under ser du at jeg har fuktet penselen meget godt med Shade og påfører figuren mye av malingen. Du ser tydelig hvordan skjelettet kommer frem og detaljene på figuren gjør det veldig lett å jobbe med.

Pass på at du ikke lager for store vanndammer, det blir gjerne litt stygt. Bare bruk penselen og spe ut malingen slik at det blir jevnt og fint. Det tar gjerne litt lenger tid for Shade å tørke, så la den stå en halvtimes tid, igjen avhengig av situasjon.

Avslutning

Du kan slutte av nå, men jeg har lyst å gjøre litt til. Nå er det på tide å fremheve detaljene igjen. Øynene spesielt. Her bruker jeg en veldig tynn pensel, finner litt rødfarge og maler forsiktig inn øynene. I tillegg finner jeg frem den samme grønnfargen jeg brukte til Layer og maler på nytt.

Her passer jeg på at jeg ikke har for mye maling på penselen, at jeg gjerne tørker litt av på avispapir før jeg maler på figuren. Nå ønsker jeg å få frem fargene igjen. I bildet over ser du at jeg har fått frem lyse øyebryn. Dette skaper en dybdefølelse og fremhever igjen detaljene på figuren.

Resultat av malingsarbeidet vil være variert, men ofte vil du få en glans, som du kanskje ikke vil ha. Veldig lite av klær og slikt har glans, derfor er det fint det finnes anti-glans. Jeg bruker i dette tilfellet Army Painters «Anti-Shine»-spray. Da følger jeg samme prosedyre som ved priming av figurene, men passer på at jeg er mer moderat med mengden. Hvis jeg tar for mye, vil figuren bli stygg, så hold avstand (ca 20-30cm) fra figuren og spray lett.

For å oppbevare alt sammen har jeg denne enkle beholderen fra IKEA. Det finnes helt sikkert mye proffe løsninger der ute, men denne esken rommer all malingen min, samt pensler, spray og avispapir, til og med noen figurer jeg holder på med.


Takk for at du fulgte med så langt og lykke til med malingen din! Hvis du lurer på noe, ikke vær redd for å spørre eller se videoen på toppen, der har jeg mer kommentarer enn du leser her :)

Forresten, figuren jeg maler er fra Mansions of Madness som kan kjøpes fra Gamezone.no.

Roar (23) dro på hyttetur med vennene sine og fullførte Risk!

Overskriften sier det hele og det er ingen skrøne. Roar (23) var altså på hyttetur med sine venner Andreas (22), Børge (30), Stein (22) og Sven (23). Der spilte de Risk for å drive tiden, noe ikke ukjent fenomen, men det skjedde noe de aldri hadde forventet. De ble ferdige!

- Dere fullførte altså Risk? spurte vi den unge mannen.

Ja, vi er ennå ikke helt over sjokket, men vi klarte å fatte vettet og kontakte medie med en eneste gang!

- Og vi må bare sjekke, dere fullførte uten at noen veltet bordet? Noen vant altså?

Det stemmer! Vi hadde spilt i bare to dager. Børge ble slått ut etter tre timer siden han prøvde å eie hele Asia. Han fikk lov å se på resten av tiden.

- Ja, vi vet jo alle at når man blir eliminert fra spillet så er det ingen ting annet å finne på. Men fortell, hvordan gikk det at dere ble ferdige?

Jo nå skal du høre. Det er ganske så spennende. Jeg hadde slått meg til ro i Australia og som alle vet er det umulig å ta over den, så jeg var trygg på å ikke bli eliminert i løpet av helgen.

Siden Børge ble grådig og ville ha Asia gikk alle mot ham og terningene var enige i at han var grådig. Andreas holdt Sør-Amerika og jobbet seg opp mot Nord, men der møtte han veldig hard motstand. En enkel soldat i Mellom-Amerika stod imot flere hærer som skulle inn.

Ja, du vet jo hvordan terningene i spillet kan være i Forsvarets favør.

Men, vi lagde allianser som vi brøt like lett som vi bryter brød, og anklager og frustrasjon ble sendt fritt rundt bordet.

- Dette høres da ut som helt vanlig Risk til nå?

Jo, men på dag to så skjedde det noe helt utrolig!

(Historien fortsetter under bildet)

Jeg hadde samlet opp alle mine figurer i Australia og var klar til å angripe. Vanligvis pleier dette ta veldig lang tid siden terninger skal trilles og alt det der. Det gjorde det.

Men så, i hundreogsjuesjette runde med terningkast denne turen, merket jeg noe rart. Jeg trillet alltid høyere enn forsvarer. Hele tiden!

- Hele tiden? Hallo, dette har jeg vanskelig for å tro. Har jeg kommet hit for å høre på en skrøne?

Nei, vi tok bildebeviser, for vi trodde ikke våre egne øyne. Så begynte vi å sendte live Snaps av kastene våre så vi skulle være sikker på å få alt dokumentert og vitnet av våre bekjente.

Jeg begynte selvsagt med Asia og jobbet meg videre. Etter mye motstand i Midtøsten valgte jeg ta turen østover og over til Alaska. Derfra snudde alt!

Jeg sendte inn alt jeg hadde, trillet og vant. Så gjentok jeg prosessen og trillet og vant nok en gang. Dette er jo ikke uvanlig, men det tok aldri slutt!

- Gikk du ikke tom for figurer da?

Jo, etter hvert. Men så prøvde de å angripe meg tilbake, og ved å gjøre det utryddet de seg selv. Når det ble min tur igjen var det bare for meg å vandre inn der det var én figur igjen.

- Dette er jo helt utrolig! Jeg ser på brettet nå at alle spillerne, med unntak av deg, selvsagt, er borte fra brettet.

Ja, det er faktisk mulig. Jeg vet ikke om dette har skjedd før. Vi måtte sjekke reglene for å se om det var mulig og ja, det står faktisk i reglene at man kan vinne.

- Ja, som journalist av Risk verden over er dette noe jeg vet. Jeg må si, dette er helt utrolig. Hva tror du veien videre blir nå?

Jeg vet ikke. Først må berømmelsen få lov å senke seg, jeg har blitt kontaktet av hele tre stykker angående saken og jeg kjenner det tar på. Neste gang tenkte vi å dra frem Monopol og spille det med alle husreglene vi kjenner til!

- Steike! Nå ber du om trøbbel. Du har virkelig troen på dette. Lykke til videre og kos deg med berømmelsen.

#gaming #brettspill #risk #hasbro #gamer #hytte #tur #agurknytt

Drep kongen!

Kongen er gal og han må dø! Eneste hake ved det hele er at kongen er meg! Jeg hadde besøk av Garden Gamer som skulle gjøre folket en tjeneste ved å forsøke å drepe meg. Du kan se på bildet over hvor tungt han tar oppgaven.

Men uttrykket hans forteller mye. I "Kill the King" skal hver spiller bygge opp sine styrker i tur og orden, men etterpå setter vi opp et skille og begynner å sette opp styrkene våre. Når begge er klare, avsløres oppsettet.

Hver type enhet koster penger å kjøpe, men angriperen får 90 penger å handle for mens forsvareren kun får 45 poeng. Det virket i begynnelsen veldig urettferdig, men at den ene hæren er trygt forvart i et fort har veldig mye å si.

Målet til angriperen er å komme seg inn i fortet, knuse døren til tronsalen og så drepe kongen. Kongen har tilkalt hjelp, og hjelpen kommer i løpet av runde 6 om angriperen ikke ser ut til å ha vunnet allerede, ved å få inn lederen sin bak murene.

Vi er i runde 3 og Garden Gamer har vært forsiktig med å bevege seg fremover. Mine bueskyttere står klar på muren til å fyre av salve etter salve med piler, mens lederen min står på siden og hjelper dem å treffe lettere med gode instruksjoner.

En forsiktig fremgang viste seg fatal for angrepet, da de alle ble et lett bytte for mine bueskyttere. På min høyreside drev han med katapultangrep mot veggen i håp om å lage en åpning til kavaleriet sitt.

Angrepet økte i intensitet da han innså at man må pushe på for å komme noen vei. Jeg forsvarte meg veldig godt mens hans styrker slet med å treffe meg.

For å treffe motstanderen bruker man altså en vanlig terning. Hver type styrke har forskjellige verdier på hva de treffer på. Spydmenn treffer på 1 og 2, men kan treffe to ruter frem. Sverdmenn treffer på 1, 2 og 3, og har i tillegg et godt forsvar. Hvis en enhet blir truffet, kan skaden avverges ved et vellykket forsvar.

Terningen bestemmer veldig mye. Det var terningen som gjorde at angrepet feilet totalt på min venstre side. Han kom ikke opp med noe som helst mens jeg sakte men sikkert tynnet ut hans rekker.

Rambukken hans var ikke av sterkeste laget og slet med å få ned porten. Den ble bare stengt, men han fant en omvei gjennom muren i stedet, hvor hestene hans rykket inn med all hast.

Jeg hadde også fått inn hester i støtte siden lederen hans aldri nådde innenfor murene mine innen runde 6 var over. Jeg lå godt an for seier, men han hadde en siste sjanse til å slå inn porten og drepe kongen min.

Angrepet var ikke det man ville kalt suksess, for hele hæren hans ble nærmest utryddet. Likevel ble det en ordentlig kamp mot slutten, hvor en enslig kavaleri-enhet nærmet seg porten til kongen og slo den ned mot alle odds.

Kampen var spennende og det hele føltes balansert. Dette ble mitt første spill med Kill the King. Jeg trenger å spille det litt mer før jeg kommer tilbake med meninger men vi hadde det begge kjekt under denne kampen.

#brettspill #gaming #game #spill

Handel og plyndring - in space!

Det er mange spill der ute, men ikke mange spill som lar deg gjøre «som du vil». Xia: Legends of a Drift System er et slikt spill av sistnevnte sort, hvor du har mulighet til å reise som handelsmann, bli pirat, tjene på andres ulovlige aktiviteter eller søke lykken ved å gjøre oppdrag rundt om i galaksen. Du kan når som helst endre dine veier, men å gå fra ulovlig pirat til lovlydig handelsmann er ikke alltid enkelt.

Dette ble første spilling for to av tre deltakere. Jeg har spilt det noen ganger før, men begge andre var forberedt på hva spillet innebar og hvor mye terningene har å si på utfallet av sammentreff. Reglene er ikke all verdens, men å lese gjennom regelheftet og samtidig prøve å forstå hvordan man faktisk spiller dette spillet er en liten utfordring. Straks dette er klargjort setter vi i gang og utforsker.

Jeg er det grå skipet med blå og gul topp. En lovløs!

Vi begynner alle med et skip på Nivå 1. Det er fullt mulig å oppgradere videre til nivå 2 og deretter nivå 3, men dette koster mye penger. For å komme så langt, må du selvsagt tjene litt. Hvis du er blakk, må du gjøre oppdrag eller gå på oppdagelsesferd og håpe du har flaks. Du kan eventuelt risikere liv og helse ved å hente ut mineraler fra nærliggende asteroidefelt og skrapområder, men da setter du din lit til terningen.

Loven jakter ofte på meg, men jeg er trygg på planeten.

Terningen bestemmer.

Om det er noe du kan gjøre i spillet, er sjansen stor for at du må trille en terning for det. Skal du prøve å snike deg gjennom et planet-skjold, navigere deg gjennom asteroider eller rett og slett bare aktivere motoren til skipet, noe du kommer til å gjøre ganske ofte. Terningstypen bestemmes av egenskapen du tester mot. Til å begynne med har du svake motorer og du triller en d6, hvilket betyr at du kan få resultat fra 1-6. Neste steg er d8 og så d12. Problemet er bare at alle terningene starter på 1 og ikke noe høyere, hvilket betyr at i teorien kan en d6 innhente en d12 i en jakt eller flukt, alt ettersom du ser det.

I enkelte tilfeller skal du forsøke å navigere deg gjennom asteroidefelt og ta triller du d20-terningen, altså en terning med 20 sider hvor tallene går fra 1-20. Hvis du triller 1-10, får du 1-10 skade. Du får skade likt det du triller. Får du mer enn 10, er du trygg. Andre steder vil du direkte dø om du triller 1-3, selv om du hadde full helse. Ja, det er mange sjanser å ta og det er stor tilfeldighet, men det er faktisk også litt av moroa.

Jeg hadde spilt det før og lært at å ha en god handelsrute er en fin måte å få tak i penger på, derfor satt jeg i gang og ble lovløs ganske tidlig. To lovløse planeter kom inntil hverandre, hvor den ene solgte valgfri vare og den andre kjøpte valgfri vare. Når man selger alt, får man ærespoeng, hvilket man vinner spillet med. Jeg reiste bare frem og tilbake, oppgraderte skip og motor og reiste enda fortere og enda bedre mellom plassene. Jeg hadde ledelsen.

Det jeg ikke hadde tenkt på, er at så lenge jeg står fast mellom disse to kjedelige planetene, driver mine andre to motspillere å bygger seg opp på andre måter. Den ene går på oppdrag som er lette å løse og som gir både penger og poeng i premie, mens den andre prøver å skaffe seg råvarer ved å risikere livet sitt og trille terningen. Det hadde god effekt og jeg merket at den lille ledelsen jeg hadde ikke var så god likevel. På tide å bytte taktikk.


Så snart jeg var på mitt Nivå 3-skip byttet jeg ut plass til varer med plass til våpen. Den røde spilleren lå rett bak meg på poengene, så jeg måtte skynde meg og eliminere trusselen. Ikke nok med at jeg forsinker ham, men jeg får til og med poeng for å gjøre det. Vinn-vinn for min del. Han hadde ikke særlig med forsvar så sjansene mine for å ta ham var gode. Problemet var at han var langt unna meg i galaksen.

Det grønne skipet er mitt. Det er nivå 3, det høyeste man kommer.

Mange veier til seier.

Turen min var over og jeg la en plan for å innhente min fiende og skyte ham ned i påfølgende runde. Han hadde en annen plan, derimot. Rundt omkring i galaksen var det ennå mange steder å utforske som kunne gi både poeng og penger - eller ingenting. Tredjemann som var nær disse plassene hadde prioritert andre ting og lot poengene være. Den røde spillerne tok sjansen og hentet inn disse med sin beste motor noensinne. Poeng - poeng og poeng! Hva i granskauen!
 

Plutselig lå den røde foran meg på poengene!

I alle dager. Heldigvis var han tom for handlinger, men han skulle bare gjøre en bitte liten ting først. Ta en test for å se om han mistet energi i stjernetåken. Og sannelig så skjedde det ikke: han trillet en naturlig 20! I dette spillet, hvis du triller en 20 på terningen, så får du et poeng. Dette kan bare skje én gang per tur, men selvfølgelig skjedde det ikke på aller siste handlingen hans. Ben Redik Fy Fasan!
 

Vinner-skipet og hans vinner-kast

Det var ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet. Dette var en veldig god måte å vinne i Xia på; terningkastet! Siden terningen betyr så mye, viser denne seieren veldig godt nøyaktig hvor mye den kan bety. Terningen kan være alfa og omega, men du har ofte valg når du skal velge dem eller ei. Skal du skyte noe, forsvare deg eller bevege deg, derimot, er du nødt til å trille en terning av et slag.

Terningkast 4

Konklusjon.

Joda, det er hauger med flaks i dette spillet, men er det nødvendigvis en dum ting? Det spørs litt hva du er ute etter. Hvis du ønsker litt mer planlegging involvert hvor tilfeldighetene med terningen kan bli endret på av egenskaper og andre ting, bør du gjerne se etter noe annet. Både spillene Merchants of Venus og Firefly: The Board Game kan gi noe av dette, selv om sistnevnte mer eller mindre er et solo-spill du spiller med andre.

Xia: Legends of a Drift System er full av overraskelser og tilfeldigheter, men det er gøy å kjenne på opplevelsen av å bygge seg opp fra ingen ting, fornye skipet og utforske galaksen. Utseendet på spillet er det ingen verdens ting galt med, spesielt med ferdigmalte figurer, skikkelig laserkuttede verdensrombiter og metallmynter - alt uten å måtte kjøpe inn ting ekstra. Minuset med spillet er at det kan ta litt tid. Det går fra tre til fem spillere, men jeg syns tre er mer enn nok, for det kan ta litt tid mellom turene.

Den forrige posten var en løgn, *dette* er hvordan Star Wars Episode IV skjedde!

Alle vet jo at det jeg skrev i det forrige innlegget ikke skjedde. Alle vet jo at Wedge aldri gikk over til den mørke siden og alle vet jo at Obi-Wan ikke døde før Luke Skywalker kom på banen.

Nå skal du høre. Alderaan er en planet i nærheten av Coruscant, men en planet med liten verdi. Ikke har de ressursene som Imperiet vil ha og ikke er basen til Rebellene der. En ubrukelig planet.

Luke Skywalker kom som fra intet og begynte å herpe til planene til Imperiet, men Darth Vader var forberedt og klarte å fange Luke, for senere å ta et avhør med ham, men allerede neste runde klarte Rebellene å frigjøre Luke, hvilket forpurret to store planer til Imperiet. Det var et stort nederlag for den mørke siden, men Luke fikk leve videre i frihet.

Rebellene hadde fått mye innflytelse rundt i galaksen, derfor måtte Imperiet demonstrere sin makt ved å sprenge Hoth og alle dens levende skapninger i fillebiter. Dette ville vise galaksen hvem de bør side med.

Mens galaksen sørget og fryktet over Hoth, hadde Imperiet fått bekreftet teorien sin om en Dødsstjerne. Derfor begynte de å lage en til rundt Yavin, en liten og ubetydelig planet. Rebellene kjente håpet briste, men de holdt seg godt med ryktet rundt galaksen, spesielt områder der Imperiet hadde lite nærvær.

I mellomtiden hadde Imperiet store planer om å fange lederne til Rebellene. Prinsesse Leia ble fanget, men umiddelbart reddet. Deretter ble Wedge fanget og nesten konvertert, men hans lojalitet var for sterk og etterpå ble også han reddet. Chewbacca ble også mål for fangenskap, men han hadde noen snikete triks som gjorde at hele oppdraget til Imperiet feilet. Etter fem forskjellige fange-forsøk begynte Imperiet å gi opp håpet, men til slutt fikk de endelig tak i selveste Luke Skywalker. Han ble sluppet fri, men med en sporings-enhet på seg, slik at Imperiet kunne finne ut hvilken region basen lå i. Planeten Ryloth, sier du?



Ryloth var altfor langt unna for noe som helst nyttig for Imperiet. Tiden rant ut og Imperiets leder (det var jeg, det) så dystert på det hele. Bare for å vise en siste styrke, ble alle styrkene sendt mot Ryloth via andre planeter, første planet Rodia.

Og sannelig! Der var faktisk Rebellene og basen deres! Imperiet hadde funnet dem! Ikke nok med det, men med en overveldende styrke Rebellene ikke hadde noen sjanse å stå imot. Kampen var over og galaksen var endelig trygg for disse terroristene igjen.


Star Wars: Rebellion er og blir et flott spill både å spille og å se på. Thomas som spilte Rebellene og spillet for første gang merket at det lønner seg godt å kjenne til mange av kortene fra før. Jeg kan godt bekrefte teorien hans, for det er mye taktikk som baserer seg på informasjon om hva slags kort og triks den andre spilleren sitter med på hånd.

Sjekk ut min anmeldelse av spillet Star Wars: Rebellion.


#gaming #spill #brettspill #game #StarWars
 

Den sanne historien bak Star Wars: Episode IV

Du trodde kanskje Luke ble hentet fra en ørkenplanet og lærte seg å bli en jedi-ridder ved hjelp av sin kompis Wedge og læremester Obi-Wan Kenobi? Da tar du rimelig feil. Luke og Obi-Wan traff aldri hverandre og ingen har hørt om Yoda. Den sanne historien er langt mer spennende og farligere.

Rebellene hadde en sterk front på planeten Naboo, hjemplaneten til den kjære Jar-Jar Binks! Styrken var formidabel, men i nabosystemet begynte Imperiet å bygge opp styrker fortere enn rebellene klarte. Det var bare et tidsspørsmål før angrepet satt i gang.

Motstanden var tøff og veldig kostbar for imperiet, men til slutt ble det likevel en seier for det onde imperiet og rebellene ble utryddet fra Naboo.

Obi-Wan prøvde å infiltrere en planet og finne planer til Imperiet, men ble stoppet i forsøket. Ikke nok med det, men han ble fanget og drept. Dette var et hardt slag mot rebellene, men ryktet spredte seg raskt over galaksen og motstandsbevegelsen fikk støtte fra alle kanter.

Wedge ble sendt ut på et farlig oppdrag om å sabotere en sterk produksjon hos imperiet. Oppdraget mislyktes sterkt og Wedge ble fanget under forsøket. En redningsgruppe var klar til å frigjøre ham, men de ankom for sent. Keiserens makt klarte å overbevise Wedge om at Imperiet var den sanne vei å gå, og han snudde seg mot sine tidligere venner og allierte.

Rebellene hadde bygget seg godt opp i nabosystemet til Naboo og begynte å virke som en trussel for imperiet. Dermed ble det nytt angrep med selveste Death Star! Men... It's a trap! Fra Rebellenes side. Et par X-Wing overlevde den første runden med kamp og de snek seg inn og fant svakheten til dødsstjernen.

Det var stor jubel da Dødsstjernen eksploderte og takket være Jan Dodana ble planen en suksess! Desverre for Dodana stod den gamle vennen Wedge og ventet. Han fanget Dodana og leverte ham til sine onde sjefer.

Rebellenes nærvær begynner å falme, men selv om Imperiet har kontroll mange plasser, er mange planeter fremdeles lojale til rebellene, men de tvinges til å arbeide for fienden - for halv maskin. Imperiet satser hardt på å sabotere for motstanden og fanger helter her og der.

Det tok ikke lange tiden før Imperiet bygde opp en ny Death Star. Den nye ble oppdaget på planeten Endor, men tiden begynte å renne ut for dem. De hadde ennå ikke oppdaget lokasjonen til Rebellenes hovedbase og med mindre de klarte det, ville galaksen til slutt gå sammen mot det slemme Imperiet. I mellomtiden føler Rebellene seg utrygge da de vet at tunge styrker lurer rett rundt hjørnet. Han Solo blir med blant opprørerne og får med seg Chewbacca på laget. Nå står rebellene litt sterkere og kan begynne å sabotere.

Ryktet om Rebellenes motstand spredte seg fort rundt i galaksen. Imperiet kjente hardt på motstanden de møtte overalt, til tross for enorme styrker de hadde bygd opp.

Imperiet kjente godt på tidspresset. Nå ble lederne sendt ut over alt i galaksen i jakten på de forferdelige opprørerne, sett fra deres øyne. Og de fant dem, på Lumi. Der hadde de vært hele tiden, men speiderne som oppdaget dem ble tatt hånd om.

Rebellene gikk så hardt ut og prøvde så godt de kunne å sabotere for imperiet. Bare to systemer unna Rebellenes hovedbase hadde Imperiet enormt med styrker, altfor nært til komfort. Rebellene sendte Mon Mothma inn i det systemet og prøvde å få lojalitet fra planeten, men imperiet ville ikke ha noe av det og forsøkte å sette en stopper for det.

Alt etter planen til rebellene! Mon Mothma ble sendt inn som en avledning. Nå hadde Imperiet sløst mange verdifulle ressurser for å stanse henne, og styrkene var nå i kaos og ikke i stand til å reise noen sted. Tiden var knapp og dette hjalp ikke Imperiet det spor. De ble lurt.

Det ble sendt inn et skjult bakkeangrep de imperiet og kampen førte til mange ofre. Imperiet fikk planeten, men opprørerne holdt seg i verdensrommet trygt fra eliminasjon

Galaksen hadde fulgt tett med på nyheter om opprørerne og nå slo alle seg sammen for å stanse Imperiet.

Imperiet ble knust og Rebellene fikk seieren. Luke Skywalker var et navn ingen kjente til, mens Wedge vil alltid huskes som den lojale som forrådte sine nærmeste.

Slutt.

Take my love, take my land, you can't take the swag from me!

Oisann, dette er da ikke et brettspill?! Nei, du har helt rett. Men, spillet er riktignok turbasert og kan minne om et taktisk brettspill, ikke ulikt X-Com. Dessuten liker jeg spillet så godt at jeg bare må snakke om det!

Spillet heter altså SteamWorld Heist. Dette er satt i et univers sterkt inspirert av TV-serien Firefly, hvor western er kombinert med science fiction. For å legge sin egen sjarm over det hele, er alle karakterer roboter, etterlevninger av planeten jorden som ble ødelagt for lenge siden. For å overleve, samler robotene må sjeldne dråper av fuktighet, eller vann, som er fremtidens valuta.

Vi følger kaptein Piper på sin enkle reise hvor et ellers dårlig ryktet må ordnes på. En bande kalt Scrappers har begynt å lage problem i området vårt. Vi besøker en kjent bar for å snakke med eieren og hjelper ham med å hente tilbake stjålne varer. En enkel start, men vi kommer fort borti noe mye, mye større.

Gjennom vår enkle reise i galaksen oppdager vi store bander som har fått større makt, sterke våpen ingen burde eie og selve dronningen ryktes å stå bak mye av det. Hva er sant og hva er farlig? Historien tar oss gjennom farefulle oppdrag, men hele veien er det en god sjarm og humor som gjør at spillet ikke er fullt så alvorlig. Det er rett og slett koselig.

Musikken er også god, med litt country-inspirert indie-greier, føles hele SteamWorld-universet komplett. Grafikken er unik og sjarmerende i seg selv. Jeg liker igrunnen alt det jeg ser.

Hat-trick!

Selve spillet er turbasert veldig taktisk. Når du reiser på oppdrag, må du velge hvem fra besetningen din som skal være med, hvilket våpen de skal ha, hvilket ekstrautstyr, og ikke minst: hvilken hatt de skal ha på seg!

Utviklerne har et merksnodig fokus på hatter til disse robotene. Du finner nye hatter underveis, bare du skyter hatten av fienden og plukker den opp etterpå. Hatten kan så brukes ubegrenset i fremtiden. Du kan også bruke dine dyrebare kontanter for å kjøpe ekstremt dyre hatter; rett og slett fordi!

Men, det var et sidespor. Når du starter oppdraget, kan du velge hvilken robot du vil styre. Du velger roboten og kan sende den rundt omkring i romskipet dere har tatt dere inn på og kan utforske. Du har alltid mulighet til å gå. Du kan også sprinte, men da er roboten ferdig. Om du går, kan du etterpå velge å skyte eller bruke ekstrautstyr. Deretter er turen over. Du kan selvagt skyte først, men da får du ikke beveget deg etterpå.

Bare én gang til

Kapteinen begynner spillet med en pistol som har lasersikte. På den måten kan du følge banen til kulen og hvordan den spretter mellom gjenstander. I bildet over ser du en måte å skade fienden på. Uten lasersikte må du rett og slett sikte ut fra grafikken og håpe at du treffer riktig.

Når du har aktivert mannskapet ditt går turen over til fienden. De prøver selvsagt å treffe deg, men det er lett å bomme, spesielt om du har tatt i bruk terrenger og gjemt deg bak tønner, vegger eller andre ting. Det er viktig å gjemme seg og unngå å få skade. Om du skulle miste et mannskap er det ikke verdens undergang, vi bygger bare opp roboten igjen etterpå. Skulle du miste alle sammen, derimot, blir det dyrt og du må betale halvparten av vannet ditt for å bygge opp alle igjen.

Hvert oppdrag tar i underkant av 10 minutt å spille, så du får kjappe stimuli av å spille det. Når oppdraget er ferdig er det så utrolig enkelt å bare ta ett oppdrag til før du legger deg. Ok, ett til da. Og et siste. Jeg lover. Etter den neste, da.

Slik så det ut for meg da jeg spilte. Jeg hadde absolutt ikke noen formening om hvor mye tid jeg hadde brukt på spillet, men 17 timer! Aldri i verden om jeg hadde gjettet det. Fantastisk! Det skal nevnes at jeg har kjøpt DLC-pakken «Outsider» som legger til en ny spillbar karakter og nye oppdrag og jeg kan bare si dette: anbefales! Den nye karakteren har en unik egenskap hvor han får energi av å drepe andre roboter og kan deretter aktivere spesielle evner. I tillegg får du nye hatter og våpen.


Fulltreffer!

Dette spiller treffer akkurat der det klør! Jeg elsker X-Com og de spillene, men de tar litt lengre tid og jeg må bruke PC-en for å spille. SteamWorld Heist er kjapt og enkelt og samtidig utfordrende. Du kan endre vanskelighetsgraden underveis, noe jeg liker, spesielt når du henger fast. Etter hvert gikk jeg inn for å oppgradere alle karakterene mine til maks nivå, for å se hva slags egenskaper de fikk og innsatsen var verd det. Jeg begynte å veksle veldig mellom hvilke karakterer jeg brukte.

Spillet er tilgjengelig på Nintendos eShop på 3DS-en og er et must! Du kan også spille på PC ved å kjøpe det på Steam, det er 25% salg akkurat nå så det koster rett i overkant av en hundrings der. Grafikken er selvsagt vesentlig bedre, men opplevelsen fungerer bedre på 3DS siden den har innebygd gamepad. Det anbefales gamepad og det er ingen tvil om at kontrollene er designet for konsoll.

Jeg sliter med å finne noe negativt med spillopplevelsen og kan ikke annet enn å gi dette maks uttelling!

#3ds #nintendo #spill #gamer #gaming #game


 

Vær en ekte helt og bekjemp drager! ...med vennene dine.

Husker du HeroQuest fra da du var ung? Det spørs jo om du er så gammel som meg, selvfølgelig. Jeg husker HeroQuest veldig godt. Du kunne spille som barbar, dverg, alv eller trollman (litt miks av rase og egenskap), eller du kunne spille som den slemme mesteren bak det hele som styrte monstrene. Spillet var veldig tilfeldig, men fy så moro som det var.

Descent har erstattet det komplett, men det er fortsatt noe som stopper opp litt: én spiller må være slem! Alle mot én og én mot alle. Nå er det ikke lenger et krav! Endelig kan alle spille sammen, sammen mot spillet. Det medfører dessverre at det blir plass til en spiller mindre, men det får vi bare akseptere.

Okey, la meg bare få det overstått. Descent: Journeys in the Dark (2nd Edition) er et fantastisk spill hvor helter utforsker huler, kjemper mot haugevis med monstre mens tiden tikker mot deg. Spillet er fantastisk, bare les min anmeldelse her.

For å spille sammen mot spillet må du laste ned en app. Appen er gratis, ganske utrolig, og inneholder veldig mye moro. Når du starter appen får du mulighet til å legge til alle utvidelsene du har i samlingen din. For hver utvidelse du legger til, åpner du får nytt innhold også i appen. Side-oppdrag, bruk av forskjellige monstre og mye mer. Jeg har klart å fylle halvparten av det som er tilgjengelig og jeg syns jeg har en stor samling.

Når du starter appen kan du velge om du vil starte ny kampanje eller fortsette med en gammel. Her har jeg startet en ny kampanje med laget "Nortlanders" siden alle er nordmenn ^_^

Når du starter en kampanje blir du kastet rett inn i et oppdrag og må slåss med en gang. Oppdraget er ikke langt og blir en innføring til det hele. Så snart det er ferdig, blir du representert med et kart og du kan velge om du vil dra til byen for å kjøpe nytt utstyr, bruke tid der for å få XP, dra på sideoppdrag eller gå videre med hovedkampanjen.

Gøy å shoppe.



Byen er alltid kjekk å reise inn til. Her får du oppfrisket moral, som på en måte er helse til hele laget, og du får mulighet til å selge og kjøpe utstyr på markedet. Det er alltid greit å oppgradere utstyret, men av og til må man tenke på tiden, for du har bare noen uker på deg til å gjøre ting, og å reise til byen koster deg en uke.

Men, over til selve spill-delen.

Slik ser spillet ut. Aller først får du beskjed om hvilke land-brikker du må samle. Legg dem til side og hent ved behov. Siden jeg har ganske mange utvidelser, er det en del brikker å lete blant, så dette er en god ting. Men, du bruker ikke alle brikkene med en gang. Nei, appen forteller deg hvilke brikker du må finne frem og hvordan de skal legges. Etterpå får du beskjed om hvilke monstre som skal hvor og hvor forskjellige objektiv-markører skal legges.

Etterpå er det helt vanlig Descent slik du kjenner det. Dere velger en av heltene som går først og gjør sitt. Når du triller for monstrene, triller du bare forsvarsterninger og sammenligner. Enkelt. Når helten er ferdig, er det en liten forandring.

Nå er det monstrenes tur.



Det er litt forfriskende, nå er det alternerende turer mellom helter og monstre. Ting blir mye mer dynamisk på denne måten og planleggingen må gjøres annerledes enn om du spiller mot en menneskelig Overlord.

Monstrene følger alltid et visst mønster. Det som er verd å merke seg er at appen ikke har noen anelse på helse, stamina, posisjonering eller statuser. Alt dette er opp til deg og dine venner å holde styr på, ut fra de vanlige reglene. Når et monster aktiveres, følger du bare instruksjonene fra topp til bunn så godt du kan. Av og til er du heldig, at ingen ting skjer, men det er sjeldent.





Når oppdraget er fullført får du belønning i form av gull og berømmelse. Berømmelse gir deg tilganger til nyere gjenstander som vanligvis ikke er tilgjengelig, men jeg vet ikke helt graden av effekt dette har.



Descent: Road to Legend appen er et must for alle som har Descent. Om du har vegret deg for å kjøpe Descent på grunn av at noen må spille slem, kan du kaste bort den bekymringen og nyte et solid samarbeidsspill. Descent er nå gull!


#spill #brettspill #gamer #gaming #game

Du skal dø! Hva tar du med deg av skatter?

Terningkast 5Ta det helt med ro, du dør når du dør, det er ingen som skal drepe deg. Men! Du er en farao i Egypt - du er altså en Gud for de dødelige. Når du dør, må du ta med deg rikdommene dine videre, men det krever arbeid. Det er nemlig flere om samme kakebit.

I The Valley of the Kings skal du fylle skattkammeret ditt med rikdommer, større rikdommer enn andre «Guder» før deg. Det handler om å ha mest, selvsagt, men tiden er mot deg og verdisakene er ikke bare lett tilgjengelig.

Deck Building i en liten eske.

Dette er kortene alle starter med.

Dette er et såkalt «Deck Building» game. Alle spillerne begynner med samme kort på hånd (se bildet til høyre), men etter hvert som spillet utvikler seg, ender alle opp med helt unike kort i bunken sin. Hver spiller har sin egen kortbunke å holde styr på og trekker fra den ved behov. Kjøpte og brukte kort ender i en kastebunke. Når du er tom for kort å trekke, stokker du sammen kastebunken din og lager ny trekkebunke. På den måten får du nye og bedre kort på hånd utover tid.

På din tur kan du bruke hvert kort på en av tre måter:

  • Bruke dem som penger og kjøpe nye kort.
  • Legge det i gravkammeret ditt, men da blir det utilgjengelig resten av spillet.
  • Bruke teksten på kortet.

Kortene du kan kjøpe ligger i en pyramideform og du kan bare kjøpe de nederste kortene. Prisen er oppe til høyre og hva de kan gi av verdi senere er det tallet i gult. Det som er viktig å merke seg, er å samle på forskjellige sett av kort. Når du kjøper et kort, ramler pyramiden sammen og kortene «faller» ned til bunnen.

Pyramiden, startkort og gravkammeret ditt.

Skiller seg ut fra andre Deck Builders.

De fleste deck builders handler om å kjøpe seg mange kort og hele tiden få flere og flere kort. Det vil du selvagt her også, men du vil samtidig ha kort i gravkammeret. Dessuten, om du får for mange kort, mister du kontroll over hva du kommer til å trekke.

Poengberegning
Antall kort i settet Poeng
1 1
2 4
3 9
4 16
5 25
6 36
7 49

Ofte i slike spill vil du helst bli kvitt kortene du starter med så fort som mulig - de er de dårligste kortene i spillet. I Valley of the Kings er ikke dette tilfellet, kortene blir faktisk mer og mer verdifulle (som funksjon) jo lenger ut i spillet du kommer. Du kan manipulere kort i pyramiden, ofre kort og mer, men selve pengeverdien de representerer er svært dårlig.

Når spillet er over - det vil si når alle kortene er gått gjennom - er det på tide med scoring. Du får kun poeng for kort du har gravlagt, ingenting ellers. De sterke kortene er så fristende å beholde. De har stor verdi, både i penger og egenskap, men de er verd zip og nada på slutten om du ikke har fått dem begravd. Det er så vanskelig, så vanskelig å velge når du skal begrave dem eller faktisk bruke dem.

Poengene avhenger av hvor flink du har vært til å samle på samme typer kort. Det er nemlig der verdiene ligger: samle på det samme. Jo flere i samme kolleksjon, jo finere tar det seg ut.

Eksempel på kort som kan finnes i gravkammeret til slutt.

Dette er lett å lære, men vanskelig å mestre.

For det første digger jeg at spillet kommer i en kompakt eske som akkurat rommer plass til kortene som følger med. Det er ikke noe unødvendig luft i emballasjen, så dette er kjempeflott å ta med seg på tur. Til tross for sitt lille utseende er det mye dybde å finne her. Hvordan du går frem, hvor og når du gravlegger kort og ikke minst hvordan du jobber med eller mot dine motspillere er helt opp til deg og de du spiller mot. Det er så mange ting som kan endre seg fra spill til spill, selv om det er få kort det er snakk om.

Dette er lett å lære, men vanskelig å mestre. Når skal du begynne å ofre kort og hvilke kort skal du ofre? Slike valg må du gjøre hele tiden og du kjenner bare tennene gnisse seg sammen siden du har lyst å beholde alle kortene på hånd - de er så mye mer nyttig der enn som poeng.

Spillet er uten tvil en anbefaling og da tar jeg i betraktning at dette er en flott deck builder i en liten eske. Temaet og grafikken er så som så, men det skal mye til for at et tema om Egypt og faraoer skal fenge meg. Det finnes også en enkeltstående utvidelse kalt Valley of the Kings: Afterlife som tilbyr en annen variasjon av kortene. Det skal være mulig å kombinere disse to, men i mitt tilfelle lar det seg ikke gjøre uten sleeves, siden Afterlife har en merkbart mørkere bakside på kortene enn sin forgjenger, men begge spillene står på egne ben.

#spill #brettspill #gamer #gaming #game

Anmeldelse: XCOM - Brettspillet!

Jeg husker da jeg først fikk taket på UFO: Enemy Unknown (også kjent som XCOM) fra MicroProse i 1994. Det var rett og slett sinnssykt! Flere disketter måtte installeres og bokstavelig tusenvis av filer. Hele prosessen tok minst 30 minutter om ikke mere, men når alt var gjort, var ventetiden så absolutt verdt det.



I dataspillet skal du bekjempe invaderende romvesner samtidig som du må passe på budsjettet, bygge nye operasjonsbaser, hyre nye soldater, utvikle nye våpen og forske på teknologien som oppdages fra romvesnene. Den beste biten er definitivt når du sender ut troppene på oppdrag og du står overfor ukjent terreng, ukjente farer og ukjente romvesner. Du kan miste folk allerede etter første tur. Denne taktiske biten var turbasert og kunne fort gå galt om du ble for ivrig.

Så ble det plutselig annonsert at Fantasy Flight Games (mitt yndlingsselskap, må vite) skulle komme ut med brettspillet (min yndlingshobby, må vite) XCOM! Dette er helt fantastisk. Kan jeg endelig få dele den fantastiske følelsen og opplevelsen sammen med andre mennesker rundt samme bord? Det er noe av det jeg liker best ved brettspill: å kunne se og være sosiale med de man spiller med.

Brettspillet er selvsagt et samarbeidsspill hvor du må gjøre akkurat det samme som på videospillet: håndtere økonomi, gå på oppdrag og så videre. Men hva i svarte! Du trenger en app for å spille brettspillet? Ok, det kan jo fungere, det fungerte utrolig flott i Alchemists (terningkast 6). Og alt kjøres i sanntid? Ok, alt går på tid, så alle handlinger må gjøres i full fart. Høres spennende ut. Men, hvor er alt det taktiske?

Spillet kommer ikke med ferdigmalte figurer.

Her er det mye som skurrer. Videospillet er mest kjent for det taktiske elementer hvor du forsiktig manøvrerer soldater gjennom ukjent terreng, skyter på fiender og blir skutt på samtidig som du må fullføre forskjellige mål. Alt dette mangler fra brettspillet. Det handler kun om det overordnede elementet, altså økonomi, forskning og skyte ned UFO-er.

Ok, dette kan fungere, men det var slettes ikke det jeg forventet. Alt har gått fra et turbasert og taktisk videospill til et sanntids,- og ressursfordelingsspill. Hvordan fungerer så spillet?

Først og fremst må du ha en app for å spille det, som selvsagt er gratis og finnes både til iPhone og Android, og til og med i en nettleser. Appen styrer alt det viktige, som hvor mye inntekt du får, hvor romvesnene dukker opp, og selvsagt holder orden på tiden. En spiller tar ansvaret for appen og forteller alle andre hva som må skje. Spillet har fire roller hvis oppgave er ganske forskjellig.

Kommunikasjonsmesteren håndterer appen. Hans oppgave er å lese det som står, plassere ut UFO-er og fortelle hvilken rolle som skal gjøre hvilken oppgave. Det er krise! Ok, kommandøren må gjøre dette. Forskningstid! Da må forskeren gjøre sitt. Invasjon! Da må operasjonsansvarlig sende soldater.

Kommandøren tar ansvar for økonomien og jagerfly til forsvar mot romvesnene. Hvis vi sprenger budsjettet, øker panikken over hele verden og hvis panikken går langt nok, taper vi spillet. Hvis vi bruker for lite penger, blir resten av pengene tapt, så dette er en veldig viktig jobb å holde orden på, men det er ikke lett når tiden går mot deg.

Forskeren har en av de viktigste oppgavene, å utvikle ny teknologi. Det er viktig at forskeren har kjennskap til spillet fra før for å forske på de riktige tingene og vet hva som er nyttig til hvilken tid. Det blir mye kortlesing og tiden er selvsagt knapp.

Operasjonsansvarlig håndterer soldatene som sendes ut på oppdrag og må forsvare basen mot invasjon. Dette er et lite puslespill hvor du må matche symboler på soldatene dine mot symboler på kort og har ingen ting med skyting å gjøre.

Alt dette skjer som sagt i sanntid. Når forskeren har valgt prosjektet sitt, må han si fra til kommunikasjonsmesteren at oppgaven er gjort og først da kan vi gå videre. Hvis vi går over tiden, mister vi tid til neste oppgave. Alle slemme ting kan ta uendelig med tid, men tiden vi bruker for mye går ut over ting vi vil gjøre.

Når alt er gjort, stopper tiden. Da går vi rolig gjennom alle fasene i spillet og se om vi klarer oppgavene. Hver oppgave løses på samme måte: med terninger. Du har blå terninger (vanlig 6-sidede) som enten viser blank eller symbolet til XCOM. I tillegg har du en rød terning (8 sidet) som kan sette alt i dass. Du får et forsøk på å klare en oppgave og da trenger du X antall skjold på de blå terningene. Samtidig har du en trussel-indikator som går fra 1-5. Hvis du triller og ikke får nok skjold, går trusselen opp et hakk. Hvis den røde terningen viser likt eller lavere tall enn trusselen tilsier, må du stanse og feiler oppgaven.

I teorien kan du tape oppgaven allerede etter første kast, og det skjer altfor ofte. Hvis ikke, kan du prøve å trille alle terningene om igjen, men denne gangen er det større sjans for at trusselen slår til. Dette går helt opp til 5, men du kan fortsette å trille inntil trusselen inntreffer eller du klarer oppgaven. Du kan selvsagt velge å stanse når du vil.

Terningene gjelder for alt: forskning, angrep mot UFO-er, sattellitt-angrep, baseforsvar og oppdrag for soldatene. Terning, terning, terning. Du kan ha flaks hele tiden og ha skikkelig plankekjøring, men du kan også ha utrolig uhell og bare tape alt.

Se videoanmeldelsen på brettspill.takras.net

Problemet mitt med spillet er følgende: terningene bestemmer altfor mye. Det er altfor lite du kan gjøre for å påvirke dette til at jeg liker denne mekanismen. I tillegg føler jeg at spillet bare blir en mengde med mini-games hvor du må matche ting og passe på at du ikke velger for mange brikker, for da sprenges budsjettet.

Et annet problem jeg har med spillet er at oppgaven til han med appen er for kjedelig. Han trykker bare på appen og forteller hva som må skje, og går videre. Dette spillet egner seg bedre med to eller tre spillere enn med fire. Den fjerde blir fort overflødig. Med én spiller er det altfor mye å holde styr på - syns jeg , da - at det orker jeg ikke.

Spillet i seg selv er ganske greit om du ser bort fra uflaksen med terninger. Opplevelsen er god og spenningen høy, for du vet aldri hva som kan skje. Musikken fra appen legger til en god stemning og spilletiden flyr avgårde. Jeg skulle gjerne hatt mulighet for å gjøre mer med terningene og ha mer av det taktiske fra videospillet. XCOM: The Board Game innfrir ikke hva jeg forventer, men det gir en unik opplevelse som kombinerer app med brett på en ganske kul måte.

#spill #brettspill #gamer #gaming #game

Anmeldelse: Alchemists - fra kvakksalver til ekspert på en uke

Heltene er på vei tilbake fra toktet sitt og det er opp til deg å selge magiske miksturer til heltene. Problemet er at til nå har du bare solgt sukkervann med farge og plutselig må du lage noe ordentlig som faktisk virker!

Du er jo en av landsbyens alkemister og du vet du kan tjene gode penger på heltebesøket. Så, du vet hvordan du kan mikse ting sammen, bare ikke hva resultatet blir. For å finne ut av hvordan ting fungerer, må du teste ut formularene dine. Da er det ekstra flott at landsbyen har en student som mer enn villig kan prøve ut de fantastiske drikkene dine. Men... du er ikke alene.

Dere må skynde dere for tiden er knapp. Heltene kommer allerede i morgen! Du står opp tidlig, sanker inn ting fra skogen og... hva? Har noen allerede vært og plukket? Noen var før deg! Ai, ai, ai. Jaja, du tar det du finner. En frosk, en sopp og en fjær. Du trenger penger og transformerer fjære om til gull - noe du faktisk kan! «Hei du, student, kom hit!» roper du. «Drikk dette!» og studenten drikker. Det går et par sekunder og han lener seg over og spyr ut blå og lilla guffe, legger seg ned og stønner av smerte. Nei, det var ikke en god drikk. Notér i notatblokka og gå videre. Kanskje ta med litt penger neste gang til studenten, i tilfelle han trenger litt ekstra motivasjon for å drikke.







Temaet til Alchemists er kjempemorsomt, men ikke nok med det så er spillet skikkelig godt også. Du vet ingenting om hva råvarene kan gjøre, så du må lære deg ting underveis. Hver spiller får utdelt en stor skjerm de kan ha foran seg, hvor alle notatene gjøres. Alt som er bak skjermen holdes skjult for alle andre spillere så all informasjon du har er kun for deg. Skjermen gir deg et diagram over alle de forskjellige ingrediensene som finnes, samt et skjema du kan bruke for å finne frem til hvordan oppbyggingen av trylledrikken blir.

Hver gang du mikser sammen noe, kan det få følgende utfall: rød, blå eller grunn, samt minus, pluss eller nøytral. Du noterer dette ved å ta en matchende markør, si rød minus, og plasserer den i diagrammet hvor frosk og sopp møtes. Deretter tar du en penn og krysser bort alle løsninger som ikke kan være riktige, på et ark du har foran deg.

Deduksjon er kjempegøy, spesielt om det gjøres riktig. Alchemists gjør det så absolutt riktig, spesielt når det kommer til punktet at du skal «bevise» teorien din. Hvis du ikke har en eller annen teori i slutten av runde to, får du straffepoeng. Du kan selvsagt ta sjansen på noe i håp om at det er rett, men du kan også legge inn en liten «klausul» i teorien som sier at «ja, jo, denne teorien er korrekt, såfremt grønn er minus». Når byrden om å faktisk bevise dette, har du gardert deg for at grønn kan være feil. Har du ikke det, får du skikkelig dårlig omdømme og masse minuspoeng.

Alle i spillet må ta sjanser. Når noen lanserer en teori om kråketærene og du sitter der med minimal kunnskap om den, tar du da sjansen på at denne personen vet hva hun driver med? Bløffer hun, eller vet hun noe? Kanskje du skal prøve en mikstur med kråketær og se om det kan være en sannhet i det?

Jeg spilte en gang hvor flere la inn teorier, og den teorien ble backet opp av en annen spiller, deretter en tredje. Jeg var overbevist om at da måtte den være rett, siden alle var enige. Det stemte også med de notatene jeg hadde, men jeg manglet bare en siste ting. Jeg gikk for det, jeg var sikker på at dette måtte være rett og lagde en annen teori basert på dette. Andre spillere trodde på meg igjen og sirkelen var i gang. Nesten alle teoriene var gale! Vi hadde lurt hverandre, hele gjengen. Det var hysterisk morsomt og sært samtidig.

Spillet Alchemists tar et par timer å spille med fire spillere, men det er en utrolig morsomt vei til målet. Deduksjonen er solid og samtidig mangelfull, så det passer utrolig godt med tematikken i spillet. Men det er en liten ting jeg ikke har nevnt: du må bruke mobilen din!





Jepp, du kan laste ned en gratis app for iPhone eller Android. På skjermen du har foran deg på bordet setter du opp ingrediensene du skal bruke. Det blir to kort, som du da scanner med kameraet på mobilen. Mobilen forteller deg hva slags mikstur disse to ingrediensene lager, men ikke noe mer. Alle spillene er unike og har forskjellige løsninger, men alle mobilene har den samme løsningen. Hvert spill blir helt unikt og appen er kjapp og elegant og gjør verken mer eller mindre enn det den skal.

Alt i alt er Alchemists et utrolig flott spill med nydelig grafikk, hysterisk morsomt tema som går igjen i mekanismen i spillet og en deduksjon uten sidestilling. Anbefales!

Se videoanmeldelsen min på takras.net:

Spillet kan kjøpes her for en billig penge.

#spill #brettspill #gamer #gaming #game

Fremtidens Amerika ligger i dine hender

USA er i ruiner. Det finnes ingen stat, ingen lover og ingen sivilisasjon. Nå, 30 år siden krigen sluttet, har noen fraksjoner har blitt sterke nok til å ta på seg oppgaven om å forene nasjonen - med makt.

Wow, dette spillet har en liten historie. Det kom ut i 2010 som et veldig kult, men også veldig komplisert spill med en grafisk stil som ikke apellerte til mengden. Så, i 2014 for bare to år siden, kom spillet Imperial Settlers ut! Dette var et flott spill som tok vare på mekanismen fra 51st State, gjorde den utrolig mye enklere og oppgraderte grafikken til å minne om gode gamle Settlers III fra BlueByte.


To år etter det igjen, altså nå, i 2016, kommer 51st State tilbake igjen! Denne gangen har de adaptert reglene fra Imperial Settlers, som igjen adapterte fra 51st State. Vi har gått full sirkel! Det er ganske stilig å tenke på hvordan ting utvikler seg.

51st State er mye slemmere enn Imperial Settlers, og det var vel noe av det jeg likte ved det originale. Du bygger opp et samfunn, stjeler og plyndrer fra andre og svakere grupper, samtidig som du gjør det samme mot dine medspillere. Imperial Settlers var mye mildere på dette punktet og mer tilgivelig. Det er ikke saken denne gangen.

Nå skal du sanke bensin, våpen, verktøy og menneskekraft mens du lager avtaler med noen nabogrupper, plyndrer andre og overtar kontroll av noen tredje igjen. Alt er opp til deg, men timingen er essensiell.

Alt er kort-drevet i spillet. Ett kort kan brukes på mange måter. Du kan hente sterke ressurser ved å plyndre lokasjonen på kortet (Spoils). Eller kanskje gjør du en avtale med dem og skaffer en jevn inntekt (Deal)? Til slutt kan du overta området og dra nytte av hva lokasjonen kan tilby (Teksten på kortet).

Hvordan du gjør det er opp til deg, men pass på, for det er mange måter at motstanderne dine kan sabotere deg på. Alt i alt handler det om å komme først til 25 poeng og du merker at kampen er i gang. Den som oppnår mest poeng er den som har mest innflytelse og innfører den nye nasjonen: 51st State.

 



Jeg har bare fått prøve spillet én gang til nå, men det var utrolig enkelt å hoppe inn i og følelsen jeg hadde fra det originale 51st State var tilbake. Dette er et slemt spill hvor timingen er veldig viktig, fordi alt tar tid og før du vet ordet av det har du mistet det du trengte for planen din.

Da jeg så Imperial Settlers ble annonsert var jeg helt i ekstase. Endelig 51st State med grafikk som folk kan like! De har fikset på grafikken i den nye 51st State så det ser mindre mørkt ut, men temaet er det samme. Så langt liker jeg det jeg ser og har ønsker om å spille igjen!

Hvordan i huleste kan gårdsbruk bli gøy?

Hvis det er én ting jeg ikke finner spesielt spennende å høre om så er det gårdsbruk. Joda, det er sikkert kjekt å jobbe med dyra, dyrke jord og høste godene, men det medfører veldig mye arbeid og ikke den beste lønna.

Jeg fikk den nye utgaven av spillet Agricola dumpet i posten nylig fra Mayfair Games. Dette spillet har mottatt haugevis av hyllester verden over og det må da være en grunn til det. Spillet handler om gårdsbruk. Jepp, du må sanke mat, dyrke jord, skaffe dyr og sørge for at de kan formere seg og utvide din egen lille familie, samtidig som du klarer å brødfø alle sammen.

Det høres kanskje ikke spennende ut, men det er det faktisk. Du har så utrolig mange valg å gjøre, men samtidig veldig lite anledning å gjøre det på. Spesielt når du introduserer andre bønder som vil ha akkurat det samme som deg!

Hauger av ressurser til rådighet, men så liten tid.

Du starter din enkle gård med deg selv og din ektefelle. Dere har stort gjorde, et hus som akkurat rommer dere to og ingen ting ellers. Snart kommer vinteren og maten må på plass. For å få mat, må du skaffe deg åkre eller dyr, samt noe å tilberede maten med. Når du sanker korn, må du bruke tid på å bake, når du samler dyr, må du lage inngjerdinger og låver de kan leve i.

Brettet har akkurat de tingene du trenger, som tømmer, hvete, dyr, stein, mat og siv du kan bruke på tak. Når du sender et familiemedlem for å sanke tømmer, er det ikke mer til de andre spillerne, så de må gjøre noe annet. Men du får bare plassere én figur om gangen, så du må tenke deg nøye gjennom hvilken rekkefølge du gjør ting i. Plutselig er plassen du vil bruke opptatt og planene dine er fullstendig endret.

Mange flotte komponenter i Agricola. Esken veier godt over 1kg.

Agricola er et såkalt «Worker Placement» spill, der du setter ut arbeidere fysisk på forskjellige plasser på brettet, og du får godene derfra. Når du har plassert figuren din, er plassen opptatt og andre spillere må finne andre ting å gjøre.

Når alle arbeiderne er satt ut er runden ferdig og alle får tilbake sine arbeidere. Av og til er det innhøsting og da må du samtidig fôre familien din. Dette er fryktelig vanskelig å få til og du kjenner virkelig nøden som eksisterte for lenge siden. Du må bygge deg opp samtidig som du overlever. Hvis du ikke klarer å brødfø familien får du straff, for du må begynne å tigge.

Dette er et solid sterkt spill som jeg virkelig liker - men, og det er et stort men. Matingen av familien er virkelig en slitsom oppgave. Du prøver å bygge opp noe, men må hele tiden holde øye med og bruke masse tid på å sørge for å få mat. Mat er så sterkt fokus i spillet at jeg sitter og arbeider med spillet i stedet for å kose meg med det.

Sånn sett er spillet Caverna bedre, det gir mye av den samme opplevelsen og matingen der er sterkt forenklet. Men Agricola er absolutt et godt spill, spesielt den nye versjonen fra Mayfair Games som kommer med enda flere og kule trebrikker, nye brett og noen modifiserte kort.

Terningkast: 5
 

Takras åpner galskapens bok...

Eksamen er rett rundt hjørnet. I morgen, faktisk. Jeg tenkte jeg skulle utsette lesingen til det ble krise. Nå er det skikkelig krise! Mens jeg ikke leste til eksamen kom jeg over en mystisk bok i skolebiblioteket for trollmenn, en bok som var låst inne og gjemt og... hva? Ja, jeg studerer til å bli trollmann sammen med Harry Potter, visste du ikke det? Nå, over til det som er viktig.

Denne boka, altså, den er gjemt. Jeg tror jeg vet hvorfor. Den skal visstnok gi den som leser den enormt mye krefter og kunnskap om all magi. Dette er helt opplagt boka for meg. Så jeg snek meg ned i kjelleren sammen med et par medstudenter som også har... et problem... i morgen...

Vi snek oss inn uten å bli oppdaget, så flinke var vi. Jeg åpnet boka og se! Sidene dens lyste opp og Å NEI OG GRU!!! Hva i alle slags univers er dette for en skapning? Et monster manifesterte seg ut av sidene og bykset ut av boka! Massevis av magisk energi fløt også ut av boka og jeg og vennene mine så bare én vei ut av dette: å bekjempe monsteret med alt vi kunne - og lære ny magi på veldig, veldig kort tid.

I spillet The Big Book of Madness er det nettopp dette som har skjedd. Vi har gjort en stor tabbe. For å unngå at verden blir konsumert av disse monstrene, må vi bekjempe dem og deres forbannelser over oss. Vi har alle de enkleste magiformene som telepati, selvantennelse og is, men dette er ikke nok til å vinne. Vi må lære oss ny magi og det fort. Litt for fort, det er nemlig stor fare for å bli gal. Vi klarer ikke håndtere denne mengden magi.

Dette er et samarbeidsspill hvor alle vinner eller taper sammen. Vi er alle forskjellige lærlinger med våre egne sterke sider. For å overhodet ha en sjanse å vinne må vi bruke kommunikasjon og samhandle så godt det lar seg gjøre. Det som er så deilig med dette spillet er at det nesten aldri er kjedelig å vente på at det blir din tur, for det er nesten alltid din tur.

Når det er din tur kan du nemlig gi handlinger til andre spillere. Du mangler kanskje noen kort for å kunne bekjempe en forbannelse, eller kanskje du har noe å tilby, men i feil rekkefølge. Behovene er mange, men mulighetene er flere. Spill ut magi, kast magi ut i lufta, lær deg ny magi og lad opp magi til senere bruk. Hvis du bruker veldig mye magi vil galskapen begynne å ta overhånd.

Du bruker kort i fire forskjellige farger for å kaste magi. Kortene har verdi fra 1-3 og 3 er selvsagt best. Når du blir gal, trekker du galskapskort som tar plass blant kortene dine og de kan du ikke bare kvitte deg med frivillig. Nei, du må betale dyre dommer for å kvitte deg med dem. Hvis de fyller hånda di med kort så er du ute og alle taper. Ille.

Noen samarbeidsspill lider av noe som kalles for «alpha player», altså én spiller som gjør alle avgjørelser. Vel, her er det ikke like lett. Kortene skal være skjult for de andre og du må fortelle andre hva du kan gjøre og hva du vil gjøre, selv når det ikke er din tur. Spillet er som et kompleks puslespill som er forskjellig fra gang til gang og de riktige bitene må settes på plass til riktig tid.

Etter hvert som dere spiller vil kortene deres bli sterkere (kanskje svakere også, spørs på galskapen), magien vil bli sterkere og samarbeidet sterkere. Samtidig blir forbannelsene hyppigere, monstrene gjør fæle ting og uforutsette ting vil skje underveis. Men det hele er så utrolig spennende og fascinerende.

The Big Book of Madness gikk veldig fort til topps i min favorittliste av spill, for å ikke snakke om samarbeidsspill. Dette har alt som trengs, fra herlig Harry Potter-inspirert grafikk til enkle regler og alltid interessante valg å gjøre underveis.

Spillet fungerer utmerket for 2-4 spillere og fungerer også med 5, men da vil du merke at det tar litt tid. Jo flere spillere, jo vanskeligere er det å ha kontroll på bunkene sine.

Terningkast: 6

lYIlGNaKF04
Sjekk ut videoanmeldelsen min av The Big Book of Madness

Når rebellene slår tilbake mot Imperiet

Jeg har flere kampanjer gående i brettspillet Imperial Assault og den ene gruppen nærmer seg avslutningen. I dette spillet sitter en av spillerne og godter seg som det slemme gode Imperiet som slår ned på heltene opprørsavskum styrt av andre spillere som prøver å sabotere det flotte samfunnet jeg har gående.

Utfallet av et oppdrag avgjør hvordan historien utvikler seg fremover, gjerne i vinnerens favør. Jeg vant nesten alt sammen i begynnelsen og opprørerne slet seg hardt, men plutselig kommer en elendighet av Han Solo og kom og hjalp dem. Etter han ble med, begynte alt å gå i dass for meg. Imperiet hadde ikke mye sjanse mot den fæle hvite terningen som bare sier «haha, du bomma! nå skyter jeg tilbake!» gang på gang på gang. 1/6 sjanse hver gang, men når det skjer fire ganger på rad begynner ting å bli kleint for meg.

Arenaen er satt. Dette er starten av den store kampen.

OBS! Her kommer det spoilere til kampanjen, så les videre på eget ansvar!

Forrige oppdrag gikk min vei, men helt til slutt klarte de å snike seg unna likevel. Grrr. Denne gangen var ting på min side. General Weiss var på en hemmelig lokasjon som opprørerne hadde lært om. Her fantes det også hemmelige våpenplaner som kunne sette opprørerne ut av spill for godt. De skulle søke ned og fange ham og skaffe planene. Det jeg visste, som de ikke visste, var at de gikk i en felle.

Mak er på topplisten av ettersøkte i galaksen. Dusør utloves.
Imperial Officer til venstre representerer trofaste general Weiss.

Heissjakta i midten var bare en sjakt for dem. Plutselig setter jeg inn en AT-ST midt bland dem. En forbaska stor maskin jeg kan bruke mot dem. Weiss trengte bare å gå inn i den og begynne å plaffe i vei. Muhaha.

Da jeg plasserte AT-STen der i slutten av runde to hørte jeg bare sarkastiske «ha. ha. ha.» fra de andre spillerne. Veldig morsomt, liksom. Vel, morsomt var det, men bare for meg. Den skulle faktisk være der! Det var gøy å se overgangen fra det de trodde var en dårlig spøk til aksept. Jeg følte meg trygg. Jeg hadde mange flere grupper enn de og kunne gjøre flere ting mens de bare kunne se på.

Charge at them! Destroy those rebel scum!

Det jeg hadde glemt var hvor effektive opprørerne har blitt over de forskjellige oppdragene. De fyrer løs med kanoner som gir så ufattelig mye skade og ignorerer skjoldene mine. De er sykt effektive og nå i det siste har de blitt suicidale. De vil bare bekjempe meg, koste hva det koste vil. De brukte en desperat effekt for å ta meg, og de klarte det sannelig. Godt over det de trengte.

Å holde fred og orden i galaksen er ikke enkelt med slike sabotører. Hva vil skje med samfunnet om de blir vellykket? Anarki!

Spillet Imperial Assault er et sinnsykt kult spill som jeg anbefaler sterkt. Jeg har en anmeldelse av det på Brettspill med Takras hvor du får se og høre alt du trenger for å bli overbevist hvor bra dette er.

 

 

Oppfyll drømmen din og bli en... middelalderbonde?

Orleáns

Hvor ofte har du ikke tenkt: åh, jeg skulle ønske jeg kunne oppleve middelalderens slit og strev med krig, sult, pest og heksejakt? Jeg kan ikke si at dette er en tanke som har streifet meg ofte, men nå har ting endret seg. I present to you: Orléans.

Det er ingen heksejakt i Orléans, men det er alt det andre. Du skal samle deg makt og dominanse ved å skaffe deg arbeidere som bønder, snekkere, arkitekter, soldater og akademikere. I tillegg må du spre deg over hele landet og sørge for at du får innflytelse overalt.

Oversikt over spiller-handlingene
Dette er hjemmet ditt og alle fargesirklene forteller deg hvem som jobber hvor.

Hvis du har kjennskap til Dominion eller mekanikken Deck Builder så vet du litt hva dette dreier seg om, men det finnes ingen kort! Du startet med fire arbeidere i hver sin farge. Etter hvert vil du anskaffe deg flere arbeidere og du velger fargen selv. Hver runde skal du bruke arbeiderne, men du har ikke 100% kontroll her. Alle arbeiderne legges i en pose og du trekker bare et antall av dem. Kanskje får du det du trenger - kanskje ikke.

Spillet er så utrolig enkelt å lære og komme inn i, og veldig tidlig vil du like hvordan alt henger sammen, alt fra hvor enkelt det er å planlegge, hvor oversiktlig alt er og hvor forbaska dårlig du gjør det den første runden mot en som har spilt det før!

Se videoanmeldelsen min av Orléans her.

Men så begynner problemene å balle på seg. Antall arbeidere tilgjengelig for kjøp er begrenset og det er kamp om å få dem. I tillegg må du spre deg utover landet og sette opp nye laug for å spre innflytelsen din. Som om ikke det er nok handler det også om å være først å bidra med arbeidere til regjeringen og samtidig ha nok tid til å lære opp folk på akademiet.

Kart med handelsveier og laug
Spre deg ut og handle varer langs veien.

Du vil ha alt sammen, men det er ikke tid til alt og timingen ikke minst er viktig. Til å være et så enkelt spill å lære har de klart å lage et veldig interessant spill med mange spennende og intrikate valg.

Komponentene i spillet er også ganske flotte. Fargene kan være litt blasse, men oversikt er nøkkelen her. Det er utrolig enkelt å se hva du vil ha, hva du trenger og hva motstanderne finner på. Etter 18 runder er det hele over og du vil også merke hvor fort tiden har gått.

Her er alt du vil trenge og ha lyst på i spillet.

Orléans er et «must have»-spill. Jeg er vanligvis ikke fan av slike typer spill og pleier å helle mot mer tematiske opplevelser, men Orléans er et deilig unntak jeg ikke kan anbefale nok. Sjekk ut video-anmeldelsen min og kjøp spillet i dag! :)

Min kjappe-tanker-og-ideer-blogg!

Cowabunga! Yepp, jeg har startet en blogg! En helt ordinær og vanlig blogg, altså. Jepp, jeg følte for behovet om å kunne skvise ut en tanke her og der om brettspill til tider, innlegg som ikke nødvendigvis fortjener en plass på brettspill.takras.net, men som jeg likevel vil dele med deg.

Okey, nok introduksjon. Enjoy :)

Les mer i arkivet » November 2016 » September 2016 » August 2016
hits