Spill-o-rama!

Oisann! Lenge siden siste oppdatering, ja. Jeg er ikke død, derimot. Det har bare vært sykt travelt. I oktober var det dags for SPIEL, verdens største brettspillmesse med over tusen nye spill som lanseres og i år over 170.000 deltakere. Jeg har vært der med kamera og prøvd å få med meg veldig, veldig, mye. Mer om den opplevelsen kan du se på følgende video:


Denne helgen var det igjen travle ting å gjøre (Når skal jeg få tid til å lage videoer?). Jeg har en lang liste med spill som må anmeldeles og andre spill som jeg ønsker å anmelde. Det kommer senere. Nå skal jeg fortelle litt om helgens begivenheter, nemlig Spill-o-rama.

Spill-o-Rama er en brettspillhelg for mange gamere og er en såkalt venners venner-fest. For å komme hit må du bli invitert, så da må du kjenne noen som allerede er der. Dette skaper trygghet for alle, siden noen har gått god for deg. Det betyr også at du vil kunne spille nøyaktig det du vil, fordi dette er ordentlige gamere som vet hva de går til.

Helgen for meg ble følgende: spill, spill, spill, spill, spill, spis, spill, spill, spill, sov litt, og så på'n igjen. Og vet du hva? Det er fantastisk!

Jeg fusker litt og begynner med et spill jeg spilt før helgen. Bilder du så innledningsvis er Airlines. Som du ser kommer spillet med skikkelige modeller av fly. Flyene kan så ekspanderes med større kabin og luksuskabin. Det er fullstendig unødvendig at komponentene er sånn, men det hjelper betraktelig på «har lyst å spille»-faktoren. Blikkfang er viktig. Spillet var helt greit og spiller det gjerne igjen.

Du gjettet sikkert allerede navnet på dette spillet. Det er Carcassonne: Star Wars. Det er klassisk Carcassonne, minus bondegårder og pluss kamp. Her skal du slåss med hverandre underveis med terningkast, ut fra forskjellige kriterier. Jeg er ganske lei av Carcassonne, men spiller gjerne litt Star Wars for å spice opp opplevelsen.

Dverger og alver elsker hverandre. Not! I dette samarbeidsspillet - The Dwarves - blir landet invadert av orker, troll og ekle alver. Vi hadde ganske god kontroll underveis og måtte prioritere riktig. Noen terningkast ble ekstra spennende og spillet ga mersmak. Det jeg ikke var så glad i var de skiftende objektivene underveis. Det var fire synlige til enhver tid, men ofte ble mange av dem skiftet samtidig. Litt knotete.

Et av årets store nyheter er spillet Captain Sonar. Dette er et spill for to lag, med fire spillere per lag. Etter å ha prøvd det en gang, er det kanskje like greit å ha tre spillere på hvert lag enn fire, men noen mindre ser ikke så kjekt ut. Spillet går ikke på tur, det er bare førstemann til å klare det. Hver spiller får en rolle: kaptein, styrmann, sonar og ingeniør. Hver rolle har en unik, men viktig oppgave. Den mest interessante er kanskje sonar, som må høre etter hva motlaget gjør for noe. Kapteinen må nemlig annonsere høyt hvilken retning man går slik at det andre laget kan høre. Det handler om å finne hverandre på et kart, litt som Battleship, men lagene flytter på seg. Veldig moro.

Spillet over har erstattet Blood Rage for meg og heter Cry Havoc. Dette spillet handler om å ta kontroll på verdifulle områder, og slåssingen er systematisert, enkel og ofte forutsigbar. Hver fraksjon har vidt forskjellige egenskaper og spillestil og det er vanskelig å vite hvem som kommer til å vinne. Dette fungerer også godt med to spillere, noe Blood Rage absolutt ikke gjorde.



De to bildene over er fra spillet Scythe. Dette er og blir et kjempeflott spill i mine øyne. Ikke bare ser det fantastisk ut, men spillet i seg selv er solid og innbydende og alt du gjør virker å ha en betydning og sammenheng.

Man får ikke nok av Pandemic? Vel, kanskje. Nå har nettopp Pandemic: Reign of Cthulhu kommet ut og plutselig nå Iberia. De tilbyr nye mekanismer i spillet som er interessante, men i bunnen er det den gode kjernen fra Pandemic vi kjenner til. I Ibera må vi bygge jernbaner for å flytte fort og ingen av sykdommene kan kureres, bare håndteres. Vi finner når vi har forsket nok på alle fire sykdommer, noe som er ganske utfordrende i denne utgaven. Jeg liker det.

Det du ser her er en del av spillet A Feast for Odin. Dette er mitt spillebrett i nest siste runde. Målet er å fylle alle «-1»-feltene for å unngå minuspoeng samtidig som man skaffer poeng på andre måter. Interessant mekanisme som minner veldig om Caverna og Agricola, denne gangen med litt Patchwork/Tetris-element hvor du må få figurerer til å matche brettet ditt. Artig spill, men akkurat nå er følelsen at det er litt for ensformig, at et spill ikke føles ulikt neste gang du spillet.

Oooh, Lovecraft-inspirert samarbeidsspill? Yes! Dette er London Dread, hvor fryktelige ting begynner å skje og vi etterforsker saken og prøver å bekjempe hva enn som møter oss i enden. Spillet er delt i to faser: planlegging og utførelse. I planleggingsfasen har vi tolv minutt på å finne nøkkelpersoner og koordinere hvordan vi skal bevege oss. Alle kortene på brettet er skjulte, men vi kan snu så mange vi vil av dem. Problemet er at selv om kortene er negative om de ikke blir snudd, er de enda verre om vi snur dem og ikke løser dem. Jeg likte spillet veldig godt, helt til slutten kom. Slutten var fullstendig anti-klimatisk og ga en ekkel bismak, til et ellers veldig kult spill.



Nok av spillere, dette er litt utpå dagen. 

Dette spillet har jeg en anmeldelse av allerede, men nå har jeg endelig fått det ferdige produktet. Spillet er kjekt og tross motgang så er det mulig å innhente seg til slutt og vinne.

Jeg har tilgode å anmelde terningutgaven av Pandemic: The Cure, og her er det til og med inklusive ekspansjonen som kom i høst. Vi spiller her med begge de to nye modulene og det var helt krise. Spill med én om gangen, tenker jeg. Begge modulene var interessante, men det som kanskje er mer spennende er de nye karakterene.

Når spill handler om kappløp til nordpolen, er det nesten garantert et spill hvor du tester hellet ditt. Hvor langt tør du presse deg selv og ta sjansen for å komme litt lengre enn de andre? Snowblind er et spill hvor du velger en handling, men med den handlingen kommer en terning. For hver terning du kaster, er det sjanse for at mannskapet blir eksponert for det kalde og utilgivelige været og kan stryke med. Jeg likte det.



Så ble det et lite stort høydepunkt. I samarbeidsspillet Legendary Encounters: Firefly, skal vi, som medlemmer av Serenity, spille oss gjennom tre utvalgte episoder fra TV-serien Firefly. Det ble meget spennende. Vi klarte første episode lett som en plett, men i episode to, når vi skulle møte en slem forhandler, maktet vi det bare såvidt. I tredje episode ble vi forfulgt av Jubal Early, og vi slet noe hinsides med å bekjempe ham. For å ta ham måtte en spiller finne romdrakten, en annen spiller lure ham og så måtte han med romdrakten endelig få sjans til å slå til. Planen kunne akkurat gå, og med fire utslåtte spillere, var det opp til meg med drakten å gjøre det siste støtet. Det var utrolig spennende og episodene føltes veldig tematiske i spillet.



Det siste jeg har bilde av er Dokmus. Dette minner om Kingdom Builder, men her har du «full kontroll». Det er med andre ord ingen ting tilfeldig som skjer, men andre spillere kan absolutt ødelegge. Et kjekt og taktisk spill jeg liker bedre enn Kingdom Builder.

Honorable mentions!

Dette var altså bildene, men jeg har spilt å, så mye mer.

Not Alone - Mennesker krasjer ned på en planet og overleve, mens en av spillerne er et monster som prøver å assimilere dem til planeten.

PitchCar - Hva er vel en event uten litt knipsing av biler på en bilbane? Jeg kom til finalen, men dret meg ut (som mange andre) når det gjaldt mest.

Micro Robots - Ricochet Robots mini. Jeg fikk det ikke til i det hele tatt, mens min motpart klarte alt. Kjekt spill uansett.

Bublee Pop - Inspirert av spill som Candy Crush, dette enkle tomanns-spillet var kjekt å spille, hvor man matcher 3 og 3 farger på rad og rekke, som da trigger spesielle egenskaper.

The Game: Extreme - Vi pleier å vinne i vanlig The Game, men extreme-utgaven gjør ting mye, mye vanskeligere. En skikkelig utfordring.

Kingdomino - Jeg kommer straks med en anmeldelse av dette søte lille spillet hvor du bygger et kongerike med brikker inspirert av domino.

Rent a Hero - Et Love Letter-aktig spill hvor du må samle seks av syv helter samtidig som du må bløffe ut andre spillere.

Two Rooms and a Boom - Ikke bilde, men med 22 deltakere, to rom, en president og en selvmordsbomber var det kjekt å prøve å finne ut hvem som var hvem og sørge for at bomberen og presidenten var/ikke var sammen, avhengig av hvilket lag du var på.

Black Orchestra - Hitlers plan er ikke god, mener mange høytstående medlemmer i hans lommebok. Vi planlegger å drepe ham eller fjerne han fra makten, mens krigen herjer og Gestapo stadig er i hælene. Veldig stress spill, men overraskende historisk korrekt.

Mask of Anubis - Virtual Reality og Keep Talking and Nobody Explodes møter brettspill. For en litt yngre garde, men det var kjekt og utfordrende.

Macroscope - Bit for bit og bilde for bilde, prøv å gjett frem til hva som er under. Artig liten filler.

Fury of Dracula - Alle mot én. Dette virket håpløst for menneskene, men siden vi hele tiden fant ut hvor Dracula gjemte seg, klarte vi å jobbe frem til en plan for å drepe ham. Og det klarte vi den første uken. Gøy spill, men det ble en læreprosess for alle. Blir nok kjekkere neste gang.

Sweet Nose - Alle elsker søtsaker, men her handler det om å ikke ta for mye, for da kommer en gud og dreper deg. Veldig søtt spill som er utrolig overprodusert.

Jeg hadde det veldig kjekt i år også. Tusen takk til Spillskrinet som arrangerer dette, det har vært veldig kjekt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

André «Takras» Nordstrand

André «Takras» Nordstrand

34, Kristiansand

En vakker dag fikk jeg en visjon. Et kall fra høyere makter - mitt eget ego! Jeg oppdaget brettspill og hvor fantastisk sosialt og morsomt det er. Jeg følte et kall for å spre gleden med andre.

Kategorier

Arkiv

hits